Gård og grunn
- Forfatter:
- Bjørn Ivar Fyksen
Den norske adelen ble avskaffet i 1821, men et særnorsk fenomen som fortsatt lever i beste velgående er odel. Og som det påpekes i romanen er det bare en bokstav som skiller disse to.. I den vesle bygda Østre Elvdal i Vassbotn kommune i gamle Oppland troner den gjeve storgården Ådal med sine 356 dekar dyrka mark og odelsbonden over de mindre nabogårdene og slektningene sine.
Året er 2019 og den aldrende ungkaren Trond sitter på det vesle småbruket sitt Ådalslien og kikker opp til Ådal. Ei drosje kjører forbi opp gårdsveien og svinger inn på tunet. Det kjører aldri drosjer på denne kanten. Det kan ikke være noen andre enn nevøen hans Peder, odelsgutten som har sona ni år i fengsel for drapet på faren sin, Torvald. Og mens han står der og kikker tenker Trond; – Jeg skulle tatt livet av han sjøl.
Trond er på sett og vis familien Aadahls sorte får. Han befinner seg nederst i slektshierarkiet, hvor han og mora Margits grein er tildelt den tidligere husmannsplassen nedi skyggedumpa under hovedbølet. At Tronds bestefar fikk husmannsplassen, mens brødrene fikk henholdsvis odelsgården og den nesten like gjeve gården Bekkeli rett nedafor, det prater man ikke om. Man snakker ikke stygt om slekta, og i hvert fall ikke om dem på Ådal. Trond jobber i bokhandelen i bygda. En jobb som ikke akkurat imponerer bøndene i slekta. Han har til og med venner blant innflytterne nede på boligfeltet, en gjeng 68ere som han ble kjent med via bygdas jazzklubb. Trond befinner seg altså midt imellom to vidt forskjellige kulturer.
Boka følger Trond og Aadahl-familien fra 1959 og fram til Peders hjemkomst i 2019. Slekt følger slekters gang, jorda pløyes, kornet treskes, familien Aadahl treffes til de samme obligatoriske familiesammenkomstene som ingen inviterer til, men alle bare veit at er. Det er et finstemt maskineri som ikke må klusse til, ved å for eksempel si hva man egentlig synes om slekta. Eller rettere; Torvald. Man snakker ikke stygt om odelsbonden på Ådal, uansett hvor uspiselig han måtte være. Det hviskes om at han har spilt patriark siden før han var tørr bak øra, og når Torvald ler den høye rungende latteren sin, alltid på andres bekostning, er den totalt uten humør. Hvordan det egentlig står til med kona Inger og guttene er det ingen som snakker om. Skal si Inger er heldig – sier dem i stedet – hun som har fått selveste odelsgutten, med den svære gården hvor alt er på stell.
Tidene er i endring. De gamle tradisjonsbærerne faller fra, nytt blod kommer inn. Fasaden på Ådal skal omsider slå sprekker og tidligere generasjoners slagg og hemmeligheter får se dagens lys. Fyksen skriver fram et levende bygdedrama med godt driv, ispedd både et mordmysterium, tapt kjærlighet, samt høy gjenkjennelsesfaktor for oss av bondeslekt. Til tross for å være en selvtitulert bonderoman er ikke dette en traust ættesaga om tidligere tiders arbeid og slit. Målet er kanskje heller å ta livet av de siste ættesamfunnene en gang for alle.